Karbon er det viktigste og mest innflytelsesrike legeringselementet i stål. I forbindelse med
rustfritt stål er karbon innholdet ofte av avgjørende betydning for stålets struktur.
Videre vil korrosjonsbestandigheten kunne påvirkes av karboninnholdet.
Dersom man øker karboninnholdet, stiger styrken og hardheten, mens forlengelse, smidighet,
sveisbarhet og bearbeiding med sponfraskillende verktøy blir dårligere.

Krom er hovedelement i rustfritt stål.  Ved tilsetning av krom forhøyes styrken i stålet.
Forlengelse blir noe mindre, samtidig forbedres varmebestandigheten og motstanden mot
dannelse av glødeskall.
De såkalte rene kromstål får dårligere sveisbarhet ved større tilsats av rent krom.
Krom er en sterk karbid danner.

Kobber forhøyer stålets styrke og strekkgrense, derimot forringes forlengelsen.
Ved tilsats av kobber i små mengder forbedres det rustfrie stålets korrosjonsegenskaper.
Kobber har ingen innflytelse på sveisbarheten.

Mangan forhøyer stålets styrke, forlengelsen blir noe dårligere, dessuten innvirker mangan
gunstig på smining og sveiseegenskapene.
Ved å tilsette mer mangan og karbon oppnår man en større slitestyrke.
Mangan øker herdedybden.

Molybden forhøyer bruddstyrken og varmefastheten.  For sveisbarheten er molybden
også gunstig.  Molybden anvendes mye i forbindelse med krom.
Molybdens egenskaper er tilsvarende som for wolfram.
I legering med krom og nikkel kan høye strekkgrenser og seighetsverdier oppnås.
Molybden er en sterk karbid danner og foretrekkes anvendt kun som legeringselement.
Molybden forhøyer korrosjonsbestandigheten.

I austenittisk stål stabiliserer nitrogen strukturen, forhøyer styrken og fremfor alt
strekkgrensen, så vel som de mekaniske egenskaper ved oppvarming.
Nitrogen oppnår høye overflatehardheter ved nitritdannelse.

Niob og tantal forekommer nesten alltid sammen.
De brukes som stabiliseringselementer i forskjellige stålkvaliteter.

Nikkel øker styrken i stålet.  Dog i mindre grad enn for silisium og mangan.
Nikkel påvirker en god gjennomherding særlig i forbindelse med krom.
Nikkel påvirker ikke sveisbarheten.  Nikkel forhøyer seigheten i materialet, spesielt ved
lave temperaturer.  Som legeringselement finner nikkel overveiende anvendelse i
austenittisk rustfritt stål

Oksygen vil normalt ikke inngå i stål legeringer.  Oksygenet forbinder seg lett med de
forskjellige legeringselementene og kan derfor påvirke strukturen i stålet på en negativ
måte.  Mekaniske egenskaper kan bli forringet og mulighet for skjørhet på grunn av
oksidering kan oppstå.

Det finnes mange slags fosfor, hvit, rød, og fosfor anses normalt som skadelig for stålet,
og tilstrebes derfor å minimere det.

Ca. 0,2-0,5% tilsettes automatstål.  Ved hjelp av dette oppnår man bedre sponfraskillende egenskaper.  Bly innholdet har ingen andre egenskaper på stålet.

Svovel gjør stålet sprøtt og er derfor skadelig.  Innhold fra 0,025-0,030% er normalt tillatt.
Automatstål utgjør et unntak.  I denne sammenheng kan det være tilsatt opptil 0,3%,
dette for å få bedre maskineringsegenskaper.

Selen benyttes i automatstål på samme måte som svovel.

Silisium er på samme måte som mangan alltid tilstede i stål.  Ved selve stålfremstillingen
utskilles silisium fra steinene i selve smelteovnen.  Et stål som inneholder mer enn 0,4%
kalles silisiumstål.
Silisium er ikke noe metall, men et metalloid som svovel og fosfor.
Silisium forhøyer glødebestandigheten samt styrken og tettheten i materialet.
Silisium har så godt som ingen innflytelse på forlengelse.  Bruddstyrken og strekkgrensen
øker med høyere innhold av silisium.

Titan er et meget hardt metall som er sterkt karbiddanner.  Benyttes hovedsakelig som
legeringselement i austenittisk rustfritt stål.
Bruken av titan gir primært to fordeler.  Mekaniske egenskaper forbedres og dannelse av
kromkarbider i temperaturområdet 500-800°C unngås.

Ved tilsetting av vanadium i meget små mengder oppnås forbedring av varmefasthet og
mekaniske egenskaper.