BRUDDGRENSE

Varierer fra 33-200Kp/mm².
En bruddgrense på f.eks. 37Kp/mm² (vanlig konstruksjons-stål) vil si at det kan henge 10 folkevogner (ca. 7400 Kp) i et stål-tverrsnitt på 200mm²
(Voksen manns lillefinger)

FLYTEGRENSE

Er viktig fordi den angir når stålet vil begynne å få deformasjoner.
I praksis kan stålet ikke utnyttes utover flytegrensen fordi konst-ruksjonen da deformerer seg slik at den blir ubrukelig.
Høy flytegrense er viktigere enn høy bruddgrense.

DUKTILITET

Eller seighet, er stålets evne til å deformere seg uten å få brudd.

Hvis en stålkonstruksjon får en ujevn, høy belastning vil litt lokal flyting sørge for å omfordele på-kjenningen slik at den blir mer jevn.
Seighet er også helt avgjørende for å kunne smi, valse og dyp-trekke stål.  Seigheten er derfor viktig både under framstillingen av et stålprodukt og under an-vendelsen av det.

Er stålets evne til å motstå ytre slitasje. Så lenge stålet ikke blir sprøtt, øker slitasjemotstanden med økende hardhet. Typisk slite- gods som f.eks. plogskjær skal derfor ha stor overflatehardhet.
Den beste kombinasjonen er stor hardhet i overflaten kombinert med en seig, ikke herdet, kjerne.

KONTROLL AV FYSIKALSKE EGENSKAPER

Ideelt sett ønskes et stål med høy fasthet, hardhet og seighet.
Da fasthet og seighet delvis ute-lukker hverandre, må stål-produsenten foreta et valg.
For de forskjellige formål eksist-erer ulike egnede kombinasjoner av fasthet og seighet.
Stålprodusentene lager da for-skjellige spesialstål som er direkte tilpasset en særegen anvendelse.
De midler produsentene råder over er hovedsakelig legerings-tilsetninger, varm og kaldform-ingsmetoder.

LEGERINGSTILSETNINGER

Er vanligvis karbon (kull), mangan, silisium, krom, nikkel, aluminium, molybden, vanadium og wolfram.
Uønskede legeringsbestanddeler er fosfor, svovel og nitrogen.

For å lese mer om legerings-elementenes egenskaper, les
filen:
"Hvordan virker de forskjellige
legeringselementer inn på stålets egenskaper."

Å legere stål skulle da være å anvende en rekke elementer som stort sett bare gir gunstige effekter.
Problemet er at disse bestand-delene også er meget dyre.

For vanlige stålkvaliteter til armering, skip og generelle stål-konstruksjoner, blir kun silisium med maks ca. 0,6% og mangan med maks 1,5% anvendt.
Det tilsettes ofte litt aluminium, mens krom, nikkel etc. er for dyrt.  Fosfor, svovel og nitrogen er uønsket, men følger med som "nissen på lasset".

Blikk som skal trekkes, må kunne deformeres (flyte) uten å bli sprøtt.  Dette kan oppnås ved et lavt innhold av karbon og nitrogen.

VARMEBEHANDLINGSMETODER

Som herding med etterfølgende anløpning kan anvendes for å bringe opp fastheten.

Ved at stålet varmes opp, vanligvis til noe over 700°C, skjer en omkrystallisasjon...

Ved så å bråkjøle stålet kan man avhengig av legerings-bestandelene og nedkjølings-hastigheten, bestemme hvilke krystalltyper som oppstår.

På denne måte kan det foretas valg mellom fasthet og seighet.
Nedkjøling alene gir sjelden den ønskede effekt da stålet blir for sprøtt.  En etterfølgende opp-varming i området 150-400°C, den såkalte anløping øker, øker vanlig-vis seigheten igjen.

KALDVALSING OG KALDTREKKING

Som begge tilsvarer en defor-masjon i kald tilstand øker også fastheten.  Effekten av kald-deformasjon er igjen avhengig av legeringsinnholdet.
En del stål får kun 50% fasthets-økning ved kaldbearbeiding, mens andre kan få 2-300% fasthets-økning.
Kaldvalsing og kaldtrekking an-vendes i særlig grad til å framstille høyfaste stål til armering og stål-tau.  Selv med lavt legerte stål-typer kan bruddfasthet opp til 200Kp/mm² oppnås ved kombinert herding og kaldbearbeiding.